Kenya – Bakgrunn og analyse

www.bistandsaktuelt.no

Kenya gikk til sitt fjerde flerpartivalg den 27 og 28 desember 2007. Mer enn 20 partier deltok, hvorav bare de to störste partiene/alliansene hadde mulighet å konkurrere om presidentposten, Partiet for Nasjonal Enhet (PNU med Mwai Kibaki som kandidat) og den Oransje Demokratiske Bevegelsen (ODM med Raila Odinga som kandidat).

Problemerne som utfolder seg i Kenya idag er delvis koplet til mangel på en ökonomisk vekst som reduserer fattigdom og korrupsjon. Men i tillegg er de knyttet til at flerpartisystemet´s institusjoner er dårlig tilpasset en situasjon av etnisk mangfold og komplekse eiendoms- og minoritetsmönster.

Flerpartisystemet i vestlig versjon, som siden tidlig 1990-tallet er blitt lansert i Afrika, har som grunnforutsetning for sin funksjon at alle parter er overens om å finne kompromisser. Med manglende vilje til å nå kompromiss og i en situasjon der vinneren ”tar alt”, kan maktkampen som oppstår både för og etter valg bli uforsonlig og dramatisk, som vi ser det i Kenya idag.

Et folkemord i Kenya, av det slag som fant sted i Rwanda, er imidlertid usannsynlig. Det etniske mönsteret gir ikke tilstrekkelig klare politiske motsetninger, og den ökonomiske ulikheten og klasseskillet går på tvers av etniske grupper. Raseriet og lynsjningen som pågår av Kikuyu er et uttrykk for att denne etniske gruppen er blitt et symbol for dem som er blitt forfordelt med land, rikdom og makt i lange perioder etter uavhengigheten i 1963.        

Politisk bakgrunn
Mange hevder at Kenyas politiske partier er basert på etniske skillelinjer. Men situasjonen er mer kompleks. Selv om de etniske gruppene Kikuyu (den störste etniske gruppen med 22 % av befolkningen) og Luo (12%) er de störste i de respektive alliansene PNU og ODM, er ingen av disse rene etniske allianser, men inneholder flere av de omlag 40 etniske grupper som finnes i landet. PNU og ODM kan heller ses som löse politiske allianser. Dette fremgår også ved at Kibaki og Odinga faktisk var alliansepartnere ved forrige valg i 2002 da deres såkalte Regnbueallianse beseiret KANU, det statsbärende partiet siden uavhengigheten, og Kibaki ble president og Odinga visepresident.

Regnbuealliansen gikk i 2002 til valg på bl a konstitusjonell reform og kamp mot korrupsjon. Konstitusjonsreformen hadde bl a som mål å redusere presidentens makt. Dette grunnet seg på det autoritäre styresettet til Daniel arap Moi, fra Kalenjin gruppen, som ble president i landet etter Kenyattas död i 1978 og fram til det tredje flerpartivalget i 2002. Kenya hadde de facto värt en ett-partistat siden 1969, men legalt ble den innfört etter forsök på nye partidannelser og et statskupp i august 1982.

Regnbuealliansen hadde som mål å etablere en statsministerpost (for Raila Odinga) for å gi en bedre maktbalanse mellom de demokratiske organene og alliansepartnerne. Men Kibaki og hans medlöpere holdt ikke sine löfter. Det konstitusjonelle reformen uteble og korrupsjonen, som var alvorlig under Moi, fikk enda bedre grobunn. Institusjonene som ble dannet for å bekjempe den, ble selv korrupte.

Kibaki’s regjering prioriterte også ökonomisk vekst foran fattigdomsbekjempelse. Fruktene av den ökonomiske veksten siden 2002 (ca. 5 % per år) gikk til den övre middleklassen og de rike, og ikke de fattige som hadde störst behov for å bedre sin situasjon. Den vesentlige forbedringen under Kibaki var gratis grunnutdannelse for alle. Kibaki’s löftebrudd mht konstitusjonsreform og korrupsjon gjorde at de brede befolkningslag önsket politisk forandring. Odinga gikk i spissen for dette ved å bryte alliansen med Kibaki i 2005 og danne en ny politisk allianse (ODM).

Selv om ODM har sin hovedfeste i vest-Kenya er alliansen multi-etnisk. Dette er nödvendig for å oppfylle konstitusjonens krav om at presidenten som velges skal ha stötte i alle kenyanske provinser. För hvert kenyansk flerpartivalg siden 1992 har det det skjedd endringer av politiske allianser - ofte av opportunistisk karakter. Mange politikere, men det finnes unntak, har sluttet seg til den alliansen som med störst sannsynlighet ville gi en plass i parlamentet. Å sitte i parlamentet betyr höy lönn, bil, sikkerhetsvakter og innflytelse. I motsetning til etablerte demokratier, der den politiske sfären vanskelig kan dominere den ökonomiske, betyr politisk innflytelse i Kenya, og nyere demokratier i syd og öst, også stor mulighet for ökonomisk makt. Dette skjer både ved manipulering av demokratiske institusjoner og prosesser og korrupsjon som gir tilgang til land og rikdom.  

Mangel på tillit till demokratiske institusjoner og valgfjusk

Mange hevder at Kenya har värt et stabilt demokrati siden 1992. Selv om alle flerpartivalg siden er blitt godkjent av flertallet valgobservatörer (dog med viss kritikk), har det värt en utstrakt vold, spesielt i Rift Valley men også i andre provinser. I Rift Valley ble folk myrdet i hundretall og drevet bort fra sine hjem i samband med flere av det tidligere valgene. Dessuten ble grensene for valgkretsene endret. Årsaken var at  Moi ville sikre tilstrekkelig stötte i alle provinsene. Volden fant sted för valgobservatörene kom på plass. Dette viser at respekten for flerpartisystemests institusjoner og prosesser aldri har värt sterk blant landets politiske ledere. Den samme holdning viser Kibaki ved å tilrane seg valgseieren.

Han og hans partnere har manipulert med stemmetall og utpekt egne folk til den kenyanske valgkommisjonen. Ved valget i desember ble stemmetallene manipulert i siste fasen slik at Kibaki’s allianse vant med 230 000 av omlag 9 millioner avgitte stemmer. Valgobservatörer, inklusiv EUs representanter, bekreftet at fjusk hadde forekommet, bl a ved å öke lokale stemmetall i den sentrale rapporteringen. Medlemmer av valgkommisjonen, inklusiv dens formann, som först hadde utpekt Kibaki som ny president, innrömmet senere at de hadde värt under press og at de egentlig ikke visste hvem som hadde vunnet. Men det har også blitt rapport om observasjoner (f eks veldig höy valgdetagelse) som kan tyde på at både PNU og ODM har manipulert lokale stemmetall i de regioner hvor de sto sterkt. Denne oppfatningen har også Verdensbankens representant i Kenya stilt seg bak, og mange hevder, blant annet ODM, at Banken agerer politisk (Financial Times, 10. januar 2008). Imidlertid har Kenya’s Menneskerettskommisjon og det Kenyanske Law Society erklärt Kibaki’s presidentskap som illegitimt og krever nyvalg.

Volden - uttrykk for ökonomisk og politisk makteslöshet
Volden som bröt ut når det ble klart at Kibaki hadde stjålet valgseieren, ble voldsom – de senere anslag sier at omlag 700 mennesker er blitt drept og at nesten 250 000 mennesker flyktet fra sine hjem, i hovedsak i vestlige deler av landet. 30 barn og kvinner döde da kirken de hade tatt tilhold i i Eldoret ble brent ned. Enorm ödeleggelse av bygninger og infrastruktur har også funnet sted. Kenya trues nå av en humanitär katastrofe.

Selv om volden kan synes etnisk begrunnet fordi den var mest voldsom i områder, f eks Nairobi’s slum og vest-Kenya der etniske grupperinger sto mot hverandre, kan dette alene ikke forklare det som skjedde. Volden kom trolig også som fölge av en dyp frustrasjon blant mange fattige, ikke minst unge arbeidslöse, som har sett seg berövet for jobb og velferd men også muligheten til kunne forandre gjennom politiske valg.  Volden var således et uttrykk både for ökonomisk og politisk makteslöshet.

En del observatörer hevder at volden var planlagt eller forberedt (av begge sider), andre mener at de politiske alliansene ikke hadde kontroll over det som skjedde. Uansett realiteten, var begge sider sene med å fordömme volden som utartet på den verst tenklige måten. Alliansene beskylder hverandre for folkemord og drap. Dette er et veldig vanskelig utgangspunkt for en politisk forsoningsprosess. Både Kibaki og Odinga tapte vesentlig politisk kapital på unnlate å fordömme volden kraftfullt fra förste stund. Kibaki mistet dessuten anseelse for sin håndtering av valget og at han i en veldig spent politisk situasjon, og för meglingen har kommet igang, har utpekt halvparten av medlemmene i sin nye regjering. De fleste av disse er hans lojale medlöpere og mange er tidligere koplet til korrupsjonsanklagelser. Som visepresidet utpekte han Kalonzo Musyoka, som selv var presidentkanditat i valget og fra den etniske gruppen kamba. Dette kan tolkes som et forsök av Kibaki på splitte oppsisjonen i spörsmålet om valgets legitimitet. Odinga og hans allianse har reagert med å utlyse store demonstrasjoner den 16. Januar.  

Tapet av politisk troverdighet for begge kan gjöre det vanskelig for dem å drive en forsonings- og demokratiseringsprosess i landet. Odinga har en mer sentral stilling i sin allianse enn Kibaki og er derfor vanskeligere å erstatte som politisk ledere.

Ekstern påtrykning og megling
Utfallet i Kenya vil imidlertid bero på mange faktorer. Av stor viktighet er  påtrykning i demokratisk retning fra omverdnen. Ulike meglere, inklusiv Desmond Tutu og den Afrikanske Unionen (AU), var raskt ute, men uten at forhandlinger kom igang mellom alliansene. Nylig tok AU et initiativ til å sende en meglergruppe med Kofi Annan i spissen. USA har også vist sitt interesse for Kenya. Men USAs opptreden tyder på at det viktigste ikke er å sikre en demokratisk utvikling i Kenya, men å beholde Kenya som en lojal partner i kampen mot terrorismen.  

Situasjonen var lignende på begynnelsen av 1990 tallet, da Moi’s regime var som mest autoritärt. USAs ambassadör var den gang svärt kritisk til Kenya’s regjering med henvisning til alvorlige brudd på  menneskerettighetene og bruk av utstrakt tortur og drap. I denne perioden ble til og med landets davärende utenriksminister, Ouko, som var luo, myrdet. En full oppklaring av mordet fant aldri sted, med de fleste observatörer mente at han ble myrdet av sitt eget regime. Politiske mord har en lang historie i Kenya noe som gir uttrykk for et hardt og spent politisk klima som også gir en bakgrunn for å forstå dagens hendelser.

Da USA plutselig fikk behov for tilgang til kenyanske flyplasser i sin förste krigföring mot Irak, forstummet kritikken og Moi kunne fortsette å undertrykke sitt eget folk. Under denne perioden kom en rekke politiske flyktninger til norden og Norge, blant andre Raila Odinga og Koigi wa Wamwere med familier. Da Norge markerte stötte for Wamwere, ved at den norske ambassadören i Kenya var tilstede i rettsaken mot han, ga Moi öyeblikkelig beskjed om att norske bistandsprosjekt skulle stenges og alle norske bistandsarbeidere og ambassdepersonell skulle forlate Kenya innen 48 timer.   

Det vil väre en ulykke for Kenyas framtidige utvikling om landet får en regjering som ikke er politisk legitim. Alle krefter i meglingen som pågår må rettes inn mot å gjenskape tilliten til det demokratisk systemet, dets institusjoner og prosesser. Dessverre er respekten for demokratiske institusjoner mangelfull både blant mange kenyanske politikere og ledere og USAs regjering. Imidlertid er den eneste måten å gjenskape respekten for det demokratiske systemet på kort sikt gjennom nyvalg, å utnevne en valgkommisjon som begge sider kan akseptere, og ha valgobservatörer på alle nivå. På lengre sikt må den demokratiske utviklingen i Afrika bedre tilpasses Afrikas realiteter.

To the top